UTSLITT
 

Jeg blir ganske utslitt av å hele tiden måtte passe på, leite etter flasker, helle de ut og diskutere og krangle, og å sitte å høre på unnskyldninger og benektelser. Det tar litt på når jeg er tolv år, uansett alder egentlig.

For min del var jo alt dette kaoset akkurat i den tiden jeg trengte min mor mest.

Det var som en heltidsjobb, og sånn skal et barn ikke barn ha det

SKYLDIG

Jeg tenker mye på hva jeg har gjort for at det har blitt sånn.

Om jeg kunne ha gjort noe annerledes, oppført meg på en annen måte. vært flinkere til å rydde rommet eller snillere med småsøsken.

Men da mamma ble innlagt og jeg kom inn i Regnbueprogrammet lærte jeg fort at det ikke er min feil i det hele tatt at mamma ruser seg.

100 % uskyldig.

Og det er en lettelse, for det var en tung ting å gå og bære på.

TRIST - ENSOM

Jeg har så vondt av mamma at tårene renner i hjertet.

Når jeg har det slik er det som hjertet faller ned i magen og slår seg.

Jeg ville nok grått hvis mamma døde, men på den andre siden hadde det blitt mindre å passe på.

FORVIRRET

Er det ikke meg som er barnet her? Sånn tenkte jeg det mange ganger.

For rollene blir bytta om.

Jeg måtte passe på mamma, tørke spy, kle på henne, minne henne på ting, handle mat og lage mat.

Jeg måtte si nei til ting hun plutselig kunne finne på når hun var full.

Det er sånne ting en mor skal gjøre for deg. Jeg ble mor og hun ble barnet.

Ganske forvirrende, for jeg måtte bli voksen alt for tidlig.

Jeg skulle ha vært ute med venner, gjøre ting som alle de andre gjorde, men jeg kunne jo ikke det.

SKAMFULL - FLAU

Mamma kom valsende inn på rommet mitt i bare trusa en gang jeg hadde ei venninne på besøk for å få tilbake posen med øl jeg hadde tatt fra henne.

En gang hun skulle prøve å være grei, tok hun meg med på pizzarestaurant. Først tok jeg henne i å drikke på toalettet og så sa hun at hun hadde betalt. Da vi kom utenfor kom de løpende etter oss. Jeg stod å prata med en venn. Da følte jeg meg ganske liten. Skulle gjerne ønsket at jorda åpnet seg under føttene mine.

Jeg kan jo aldri ta med venner hjem lenger for jeg vet jo ikke hva slags form hun er i.

Det  pinligste er når pappa kjekker seg og flørter med venninnene mine. Jeg må bare spille med og le det bort mens jeg gråter av skam inni meg. 

Noen venner synes til og med jeg har kule foreldre.

De forstår ingenting!!

HÅPEFULL

Jeg håper hele tiden at ting skal bli anderledes.

Bare pappa får den nye jobben.

Bare vi får litt mere penger.

Bare jeg blir flinkere på skolen.

Dessuten sier han jo hele tiden at han skal slutte og jeg blir nødt til å tro på han selv om jeg egentlig vet at det har han sagt hundre ganger før.

Livet mitt er som å klatre i en stige. Noen ganger raser jeg ned noen trinn, men jeg går aldri til bunns. Jeg klamrer meg fast og tror at en dag blir det bedre.

LIKEGYLDIG

Jeg bryr meg liksom ikke lenger.

Vet jo at det ikke nytter samme hva jeg sier eller gjør.

Mamma og pappa kunne heller slå meg, det hadde vært bedre enn at de slår meg i sjelen med ordene sine og med å stadig sprekke selv om de lover og lover at nå er det siste gang.

Det føles etterhvert som jeg er helt forsteina i magen.

MISTENKSOM

Det er jo ikke rart at vi blir mistenksomme når pappa lyver hele tiden.

Han tror ikke vi forstår det, men vi skjønner det med en gang.

Jeg vedder på at han vet det er galt inni seg, men han finner liksom grunner inni hodet sitt for at det ikke er så galt likevel. 

Det er ikke mulig å ha respekt for noen en ikke stoler på.

REDD

Jeg er mest redd for at noe skal skje med broren min.

Kommer han til å skade seg elle kanskje skade noen andre når han kjører i narkorus.

Eller kommer han til å ta livet sitt.

Men jeg er også redd for at han skal sovne der nede på rommet sitt med en brennende sigarett i handa.

Han er jo temmelig sløv noen ganger.

Jeg må opp om natta for å sjekke om han har låst ytterdøra og om jeg kjenner røyklukt når jeg vet han er kommet hjemme.  

SÅRET - SKUFFET

Da jeg kom hjem i dag og skulle finne dagboka som er veldig godt gjemt, var den borte.

Også der jeg har skrevet hele livshistorien min og som ingen aldri må se.

På kvelden kunne jeg ikke holde ut lenger , men spurte i forbifarten liksom om noen hadde sett den. Den ligger der, sa moren min og pekte på peisen.

Det er ikke lov.

Ddet går ikke an.

Hele livet mitt var brent opp.

Hun aner antakelig ikke hvor utrolig såret og skuffet jeg ble for jeg viste det jo ikke.

GLAD - FORNØYD

Når jeg fortalte til de nærmeste vennene mine om hvordan det var hjemme, fikk de veldig vondt av meg.

Tull.

Jeg er ikke noe å ha vondt av.

Jeg takler det bra selv om det er ekkelt noen ganger.

Egentlig har jeg masse å være glad for. J

Jeg har mormor som vet hvordan vi har det og som jeg kan dra til hvis det ikke er så bra hjemme.

Jeg er med i en vennegjeng som har det gøy sammen bare de kunne slutte å spørre hvordan det er hjemme.

De skjønner det ikke likevel.

Forresten, Kamilla kan jeg snakke ordentlig med, for hun har en bestefar som hun er veldig glad i, som også drikker.  

SINT - RASENDE

Jeg blir så rasende på søskenene mine når de ikke gjør som jeg sier.

Jeg føler jeg må ha kontrollen over de.

Jeg har ikke kontroll over noe hjemme lenger.

Alt går skjevt og jeg orker snart ikke å bo der.

Jeg stikker ut så fort jeg kan, men noen ganger må jeg hjemmom og sjekke også.

De påstår de er avhengige av at jeg stiller opp.

Det er tull. 

I allefall skulle det ikke være sånn.

Jeg er jo bare 13 og skulle være sammen med kompiser etter skolen.

Jeg orker ikke å sparke fotball lenger engang.